Nå har jeg en sånn "føler meg rar og tom" dag... Kan være søvnmangel etter å ha stått opp i 6-7 tia hele denne uka; samt tatt mye buss til og fra Søgne - Grimstad. Skulle gjort så mye, men orker ingenting nå. Sitter å venter på at ovnen ska bli varm så jeg kan steke den pizzan jeg er litt sulten etter.
Hvorfor har jeg denne sære følelsen av å ikke være tilstede i kroppen noen ganger? Bare sitter der og lar hjernen ta en pause fra alt eller at jeg midt i en setning glemmer ord, eller ikke orker å konsentrere meg om skrivefeil. Sammen med andre prøver jeg å være så livlig som mulig og liker ellers å kunne ha noen å snakke med selv om det skulle bety å ha IRC chaten oppe med Animenord folka eller over Skype. Merker jeg er mer livlig med folk jeg gjerne har kjent en stund, men om jeg ønsker å bli kjent med noen så smiler jeg ærlig til dem og håper at de godtar meg. Likevel stenger jeg meg inne fordi jeg føler meg fremmed likevel. Da kan jeg sitte blandt alle disse bekjentskapene og ikke si noenting før noen snakker til meg.
Det at jeg tilbringer tiden med noen gjør at jeg mister tid med andre. Jeg savner å kunne se Malene når det passer for oss med bare en kort kjøretur fra der jeg bodde før til huset hennes. Liker å kunne finne på ting med folk, men hater å være til bry, så ikke alltid jeg tør å spørre om å bli med. Jeg prøve å få vært med de jeg vil ha kontakt med resten av livet mitt, men avstand og andre planer gjør slikt vanskelig i lengden. Bare jeg ikke mister de jeg er glad i så føler jeg meg tilstede.
Vil det tilsi at jeg egentlig ikke liker å være alene? Når jeg har anledningen setter jeg på IRC chaten bare for å se om noen snakker til meg. Om jeg blir spurt om å bli med på noe med andre så stråler jeg inni meg selv om jeg kanskje ikke viser det så godt. Synes selv jeg kan være en kjedelig person om jeg ikke er med noen som har ganske de samme interessene som meg selv, men blir gjerne med på andres ideer og uansett koser meg i samhold med noen selv om det sku være at vi sitter på hver vår pc. Bare å vite at noen er tilgjengelig hele tiden roer meg ned.
Nå er det jo vennene mine som gjorde livet mitt levende i første omgang, så kanskje ikke så rart jeg ikke vil miste dem, hvor jeg nå også har en jeg elsker som selv har påvirket meg positivt. Vet ikke om jeg virkelig klarer å vise hvor sinnsykt mye jeg bryr meg om de rundt meg, men det gjør jeg og er overlykkelig for alle som har påvirket livet mitt til slik det er nå, for uten alt det som har skjedd ville jeg aldri vært her jeg er nå hvor jeg elsker det livet jeg har <3
...Det var litt deilig å skrive dette... Hører på sangen til Yiruma i bakgrunnen som virkelig er noe man trenger om man ønsker å slappe helt av. En svak hodepine nå, så gleder meg til å ta ut pizzan av ovnen. Jeg har mine følsome stunder til tider, men føler meg alltid lettere etter å ha skrevet det ned. *Ikke rart jeg hadde dagbok før livet mitt ble bedre*
Så nå gleder jeg meg til i kveld med godis og film med noen av jentene på skolen her. Blir jeg nok automatisk mer livlig også ettersom jeg da ikke sitter for meg selv :)
Hvorfor har jeg denne sære følelsen av å ikke være tilstede i kroppen noen ganger? Bare sitter der og lar hjernen ta en pause fra alt eller at jeg midt i en setning glemmer ord, eller ikke orker å konsentrere meg om skrivefeil. Sammen med andre prøver jeg å være så livlig som mulig og liker ellers å kunne ha noen å snakke med selv om det skulle bety å ha IRC chaten oppe med Animenord folka eller over Skype. Merker jeg er mer livlig med folk jeg gjerne har kjent en stund, men om jeg ønsker å bli kjent med noen så smiler jeg ærlig til dem og håper at de godtar meg. Likevel stenger jeg meg inne fordi jeg føler meg fremmed likevel. Da kan jeg sitte blandt alle disse bekjentskapene og ikke si noenting før noen snakker til meg.
Det at jeg tilbringer tiden med noen gjør at jeg mister tid med andre. Jeg savner å kunne se Malene når det passer for oss med bare en kort kjøretur fra der jeg bodde før til huset hennes. Liker å kunne finne på ting med folk, men hater å være til bry, så ikke alltid jeg tør å spørre om å bli med. Jeg prøve å få vært med de jeg vil ha kontakt med resten av livet mitt, men avstand og andre planer gjør slikt vanskelig i lengden. Bare jeg ikke mister de jeg er glad i så føler jeg meg tilstede.
Vil det tilsi at jeg egentlig ikke liker å være alene? Når jeg har anledningen setter jeg på IRC chaten bare for å se om noen snakker til meg. Om jeg blir spurt om å bli med på noe med andre så stråler jeg inni meg selv om jeg kanskje ikke viser det så godt. Synes selv jeg kan være en kjedelig person om jeg ikke er med noen som har ganske de samme interessene som meg selv, men blir gjerne med på andres ideer og uansett koser meg i samhold med noen selv om det sku være at vi sitter på hver vår pc. Bare å vite at noen er tilgjengelig hele tiden roer meg ned.
Nå er det jo vennene mine som gjorde livet mitt levende i første omgang, så kanskje ikke så rart jeg ikke vil miste dem, hvor jeg nå også har en jeg elsker som selv har påvirket meg positivt. Vet ikke om jeg virkelig klarer å vise hvor sinnsykt mye jeg bryr meg om de rundt meg, men det gjør jeg og er overlykkelig for alle som har påvirket livet mitt til slik det er nå, for uten alt det som har skjedd ville jeg aldri vært her jeg er nå hvor jeg elsker det livet jeg har <3
...Det var litt deilig å skrive dette... Hører på sangen til Yiruma i bakgrunnen som virkelig er noe man trenger om man ønsker å slappe helt av. En svak hodepine nå, så gleder meg til å ta ut pizzan av ovnen. Jeg har mine følsome stunder til tider, men føler meg alltid lettere etter å ha skrevet det ned. *Ikke rart jeg hadde dagbok før livet mitt ble bedre*
Så nå gleder jeg meg til i kveld med godis og film med noen av jentene på skolen her. Blir jeg nok automatisk mer livlig også ettersom jeg da ikke sitter for meg selv :)
Ser ut som du bearbeider tankene dine ved å skrive, ikke dumt ;) ser ut som du endte opp med å svare på egne spørsmål og greier :P
SvarSlett"Synes selv jeg kan være en kjedelig person om jeg ikke er med noen som har ganske de samme interessene som meg selv", trøst deg med at det gjelder nok alle :p Det er mest sannsynligvis for at det er vanskelig å bli engasjert i å snakke om man ikke har noe å si, noe man ikke har om man ikke har de samme interessene, eller en av partene er av typen som er oppriktig interessert i alt andre har å si (ikke mange av de vil jeg tro).
Har bearbeida tankene mine ved hjelp av skriving i mange år, hvor det er beste måten å få oppklart noe for meg selv synes jeg :)
SvarSlettJeg prøver å være den som oppriktig interesserer meg for anders interesser, men det er ikke alltid jeg har så mye å si på det selv, så da spør jeg heller ut om hva den andre synes og hvis jeg da finner noe å legge til så gjør jeg det, så får bare den andre personen rette på meg om jeg sier noe feil :P
Noen ganger overrasker jeg meg selv også og finner faktisk ut at dette er interessant, hvor på den måten utvider jeg interessene mine og er sånn sett glad jeg kjenner folk med forskjellig interesser og smak enn jeg selv har ^^
...men jeg er en type som liker å prøve ut alt som andre finner interessant sånn for å se hvor vidt jeg liker det også, for da kan jeg faktisk komme med et godt argument om det er noe for meg eller ikke basert på da mine egne erfaringer ;)