Tankevekker for meg selv :3

Hvordan mener jeg det er å virkelig elske en person?

Vel, groft sett vil jeg si det går på hva man føler for en annen, men hvordan vet jeg egentlig at jeg elsker en person?

Nå har jeg gått gjennom noen litt på tryne forelskelser, men det er ikke før jeg virkelig tenkte over hvordan de to jeg likte før egentlig var i personlighet, at jeg fant ut at dette ikke kunne fungere i det hele tatt. Mitt ønske nå er å finne drømmemannen som jeg vil tilbringe resten av mitt liv med.
(Vet dette kanskje høres ut som et dumt ønske i en alder av 18 «snart 19», men jeg ønsker ikke noen korte forhold, og får jeg først følelser for en, så varer det lenge)


Så først, hva er det jeg liker med gutten?
Setter såklart personlighet og væremåte som førsteprioritet. Det er ikke før en lærer personen å kjenne at det kan blusse opp en flamme.
Mange faller for «bad ass/player» typen som bare går etter sex og utseende. Han er IKKE min stil. Han jeg vil tilbringe livet mitt med skal være trofast og elske meg for den jeg er. Orker heller ingen fyllebøtte så det er sakt. Drikke med måte og skape litt stemning iblandt.
Noen vil forandre seg for den de elsker. Det høres veldig søtt ut, men det er jo slik de var da de møttes, som gjorde at de falt for hverandre?... Små feil kan alltid rettes på, og små problemer bør ikke bli til bagateller som det blir kranga om. Ønsker et forhold som baserer seg på å lære hverandre å kjenne, oppleve ting sammen og gi hverandre pusterom når vi trenger det uten at det ska bli no problemer ut av det.
Sjalusi for at vi har venner av motsatt kjønn vil jeg helst ikke skal inntreffe. Såklart han ska få ha jentevenner, for så lenge vi er trofaste mot hverandre er det ingen grunn til sjalusi.
Ingen klarer vel å være sammens med den samme personen 24/7, og det er sunt med litt rom til å være med venner. Da er det også viktig å stole på partneren sin. Jeg vil kunne stole på han (og han skal vite at han kan stole på meg)
Det skal gå ann å snakke ordentlig med gutten også. Ingenting er deiligere enn å kunne snakke sammen og argumentere for og imot en sak uten at det blir noe oppstyr ut av det. Vi kommer med egne meninger, lytter til den andre og får flere vinkler inn i samme sak.
De må jo kunne se på hverandre uten å føle ubehag. Utseende har ikke så mye å gjøre, men alle vil vel ha en side av partneren som er atraktiv i deres øyne.
Han kan gjerne være lik meg på mange måter, men må også ha andre meninger og interesser. Ved å oppdage forskjellene kan vi lære nye ting og utvikle oss sammen.
Humor er ganske viktig! Såklart har folk sine alvorlige øyeblikk, men det er sunt å le sammen. Å gå rundt å smile gjør alle rundt deg glade, og med humor (gjerne ironi/selvironi) skaper det en lettere tilværelse.
At begge er åpne og ærlige ovenfor hverandre gir et bedre samhold, større tillit og sunnere forhold.


Men det viktigste er at det er virkelige følelser som spiller inn hos begge. Så lenge begge elsker hverandre er det jo dét som betyr noe, og at de har lyst til å leve sammen resten av livet sitt, uansett hva som skjer (så lenge en av dem ikke er utro eller forandrer seg til å bli helt udregelig). Som sakt at begge er trofaste mot den andre og virkelig vil leve resten av sitt liv sammen, da har du funnet ekte kjærlighet <3
 
 
(dette har jeg skriblet ned siden jeg tenkte på det etter skoletid)